noe jeg leste idag som jeg begynte å tenke over. bare se på dette; hvor lite skal egentlig til for at vi egentlig skal føle en intens glede? jeg har opplevd mange ganger at jeg har forsovet meg, sånn at jeg kommer akkurat tidsnok til skolen. og da føler jeg uopplagt og fæl. jeg fikk faktisk høre en gang av noen “så fin du er!” jøss tenkte jeg og fikk på meg et smil. sånn egentlig så er ros som drivstoff, og vi trenger det – flere ganger om dagen. men sånn egentlig, er det ikke ganske lite ros rundt oss om dagen, og er vi ikke litt gjerrig på å si fine ting til hverandre? kanskje vi glemmer det fordi vi har mer enn nok med oss selv eller kanskje verre; vi orker ikke fordi vi ikke er fornøyd med vårt eget liv? gud veit, tenk over det. øvelsen er jo ganske enkel: si til andre det du vil at andre skal si til deg.
hva tror du?
er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å få noe svar på spørsmålene, virker ut som noen har angst for å skrive en kommentar eller noe. rart.
